lurven

Jeg har den siste tiden vært fryktelig opptatt. Vi er en litt stor gjeng med voksne fra Fredrikstad-området som har gått sammen for å lage et større tilbud til funksjonshemmede barn og unge i Nedre Glomma-regionen. Vi ville skape flere muligheter og prøve å lage et større sosialt nettverk for de funksjonshemmede, samtidig som de har det gøy. Alle i foreningen har lang erfaring med foreningsliv, og såkalt omvendt integrering, så vi har stor tro på prosjektet. Den nye foreningen heter Nedre Glomma Aktivitetsklubb for barn og unge men det er ingen aldersgrenser hos oss. Vi vil ta fokuset vekk fra det man ikke får til, og heller lære at man faktisk kan få til mye, til tross for en funksjonshemming. Vi er ikke en "diagnose forening" så hvem som helst kan være med, enten de har amputert en arm eller et bein, har Downs Syndrom, eller en lettere psykisk utviklingshemming. Alle er velkomne hos oss! Dessuten praktiserer vi omvendt integrering, hvilket betyr at funksjonsfriske søsken, venner eller bekjente kan komme innom og delta sammen med oss! 

Jeg tar meg den frihet å reklamere for Nedre Glomma Aktivitetsklubb, da jeg er webansvarlig for nettstedet vårt, og vil senere delta som aktivitør, der det trengs. Våre foreløpige aktiviteter er sang, dans, teater, tegning, maling, forming, baking, osv. Vil du vite mer, kan du besøke hjemmesiden vår på http://www.nedreglommaaktivitetsklubb.com/index.html 

Første klubbdag er TORSDAG 26 JANUAR, altså om en uke fra i dag, fra 17:00 - 20:00.

VELKOMMEN SKAL DU VÆRE!

Jeg begynner endelig å komme i gang med ting igjen! Har et par prosjekter på gang, som er spennende, utfordrende og ikke minst gøyale! Er veldig fornøyd med alt jeg klarer å få til, selv om jeg har gjort det meste fra sengekanten! Det ligger utrolig mye i det der at man føler seg nyttig altså. Så fort man får gjort noe som helst, så får man den følelsen over at man har fått gjort noe nyttig for seg. Det hjelper liksom til å snu selv de verste situasjonene over på noe morsomt!

Jeg tviler på at jeg bør ta på meg flere prosjekter nå da, om jeg skal få gjort ferdig de jeg holder på med. 

1. Lappen
2. Spansk
3. ..Hemmeligheten
4. Værstekællær

Det får holde, vel? Jeg føler i alle fall at jeg mestrer noe nå. At jeg kan bidra med noe og at jeg er med på å gjøre en forskjell!

Føler det er på tide å sparke i gang livet igjen nå! Føler et behov for å utrette noe. Har hatt ferie altfor lenge, og higer etter noe å sette hjernen på! Jeg trenger ikke stresse, for allerede om to uker skal vi sette i gang med Værstekællær. Men jeg lengter etter å kunne fokusere. Jeg er utålmodig! Jeg vil lære noe nytt. Gi meg i kast med noe som blir en skikkelig utfordring! Jeg leter etter veien igjennom utdannelsen, men mens jeg leter skal jeg lære meg noe på egenhånd. Jeg har bestemt meg for å skjerpe meg, og endelig få grepet over spansken. Jeg forstår litt, men jeg klarer ikke å snakke selv, eller bygge setninger. Målet er å kunne føre en kort samtale med tante eller hennes slektninger når vi drar nedover i juni. Det er bare seks måneder, så jeg får litt å jobbe med. Jeg har også planer om å få gjort ferdig sertifikatet. Det er de to tingene jeg skal fokusere mest på fremover nå.

Ellers i dag, har jeg sittet for meg selv og kjedet meg. Kjedet meg til et punkt der jeg blir så rastløs og får så mange ideer på en gang at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få gjort noe. Jeg skulle male, men innen tingene jeg trengte var tatt frem, hadde jeg fått en ny ide om hva jeg kunne finne på. Jeg blir litt gal av å være Frøken Ubesluttsom! 

Dette året har jeg et håp for. En bedre løsning for verdens pasienter. I det, ligger det blant annet at jeg håper helsevesenet i Norge ombestemmer seg og gjeninnfører EDS type 3, og innser tabben de har gjort ved å slette den. I det, ligger det at jeg håper min med-EDS'er Rachel Phillips endelig får muligheten til å gjennomføre operasjonen ho så desperat trenger. I det, ligger det at jeg håper min altfor gode venn Torun, får det vi alle håper på. I det, ligger det at jeg håper det dukker opp en kur for sykdommer som utsletter og utsetter livet. 

Dette året har jeg absolutt ingen forventninger. Jeg vil prøve å ta en dag av gangen, men samtidig ha et mål. Jeg har noen såkalte forsetter, men det er ikke krav jeg setter til meg selv. Det er bare noe jeg vil holde meg i gang med. Utdannelsen skal prøves på nytt, for å si det sånn! Jeg skal sparke meg selv i rompa og gjøre ferdig noen gamle prosjekter og reise litt mer enn vanlig. 

Dette året.. Det er nå. I dag. Og i morgen. Osv! Det blir ikke bedre enn du gjør det selv. Ikke la deg knekke av fortidens vondter. Ikke la deg falle hvis noen prøver å spenne bein på deg. Vær stolt av deg selv og hva du står for. Vær deg selv. 

Dette var året som var helt åpent. Året der jeg ikke hadde noen forventninger eller noe. Det føles som om det har gått utrolig fort og stille for seg, men når jeg leser igjennom tidligere innlegg, har dette vært et år fullt av hendelser, og ikke minst tanker. Det har vært et år fullt av dramatiske omveltninger, nye bekjentskaper, og ikke minst, nye minner og hendelser som vil være med meg for alltid.

[Bilder blir satt vilkårlig rundt omkring] 

Januar gikk unna. I januar fikk jeg beskjeden om at jeg hadde fått plass på et opptreningssenter. Jeg gruet meg, og hadde mest lyst til å takke nei, for jeg ante ikke hva som møtte meg. Hvert eneste bein i kroppen min ba meg om å si nei, men jeg besluttet å tenke over det. Januar var også måneden der jeg fant et nytt lyspunkt i hverdagen. Sjansen til å komme meg ut av huset en fast dag i uka. Sjansen til å få synge. Jeg begynte i Teaterkoret og vi hadde det utrolig kult, hele tiden! 

Fra besøket i juni

Februar var en rar måned. Full av rare tanker om hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom en hel måned på opptreningssenteret. Men også mange gleder. Aleksander og jeg var på date i Oslo, middag, etterfulgt av en musikalopplevelse fra en annen verden. Vi så We will rock you, og det var utrolig stilig! Det var også tid for å feire Louise Indianas første bursdag! Tante Belen og onkel Halvor fløy opp fra Spania og var sammen med oss alle under feiringen! 

Mars ble en omveltning. Først kom grisen Laura til oss, eller. Til Aleksander. Det er uten tvil den søteste grisen jeg har sett i mitt liv, og ho var så full av liv og lyst! Før jeg rakk å tenke mer, satt jeg i bilen på vei til Catosenteret. Det var utrolig slitsomt den første dagen. Særlig da mamma og pappa dro hjemover igjen. Følelsen av å være på et fremmed sted, uten en eneste kjent person rundt seg når man nettopp egentlig har vært sengeliggende altfor lenge, var ikke kul og det tok meg nesten en uke å komme ut av rommet mellom mat og trening! Til min store overraskelse, skulle jeg få venner for livet under det oppholdet, og lære massivt mye mer om meg selv, mitt liv, andres liv, og verdien av å ha en skikkelig hverdag! 

Laura ♥

April ble en sakte nedtur. Catosenteret var i fokus de første to ukene. Og en halv. Det var fortsatt en fantastisk tid som ga meg utrolig mye. Men jeg kom hjem til påskeferie, og dermed mistet jeg muligheten til å trene fra starten av hjemme, og det betød at kroppen min fikk tid nok til å falle ut av rutinene igjen. Og dermed møtte jeg veggen. Den var stor, farta var stor, smellet var hardt. Det tok lang tid før jeg kom meg opp igjen, og innen den tid var omme, var også April omme.

Etter et foredrag fra Cato Zahl Pedersen, fikk vi møte ham og snakke med ham. Makan til inspirasjon!

Mai ble en slags ny start.  Jeg var fortsatt langt nede etter Catosenteret, og lengtet tilbake hver eneste dag. Godeste Oda fikk nytt opphold med en gang da, så jeg var å besøkte henne en dag. Det føltes rart å være der uten å bo der igjen. Uten gjengen, med bare Oda og to-tre andre som hadde kommet under de siste dagene mine der. Det var også måneden der Aleksander og jeg rundet to år sammen som kjærester! To fantastiske år, med min fantastiske kjæreste! Og måneden der vi mistet Laura, grisen vår, av et veldig merkelig hjertestans. Men Mai var også måneden da jeg endelig besto teoriprøva på bil (altså, jeg besto på første forsøk, men det hang over meg som en tung regnsky i altfor lang tid!) Og Aleksander hadde en revy igjen, som var knallfin! Og denne måneden sendte jeg inn min første statistsøknad, og kom igjennom! Jo, også kom Oda og feiret 17. Mai med meg! Det var innmari koselig!

Et av de første bildene jeg tok med speilrefleksen min

Juni var antakelig årets beste måned. Jeg hadde formen på plass, og orket det meste. Jeg var på enda et besøk på Catosenteret. Torun og Nikolai hadde fått opphold igjen, så Oda og jeg tok turen for å hilse på dem igjen. Jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera denne måneden, og syklet ofte til skogen for å prøve det ut. I juni sto vel forsåvidt hytta ferdig også! Unntatt terrassen, som ble ferdig akkurat til første juli! Aleksander og jeg hadde vår første ferie sammen denne måneden også! Vi var i Kristiansand og saumfarte Dyreparken etter beste evne i fem dager. Det var uten tvil en av mine beste ferier noensinne, og vi har alle intensjoner om å gjenta feriesuksessen! I juni var jeg også med på det statistoppdraget. Jeg var i Oslo en hel dag og gjorde flere scener for Halvbroren, en serie som skal gå på NRK til høsten!

Min kjære, som alltid får meg til å le, ved siden av et av trollene i Kristiansand Dyrepark!

Juli ble en rolig måned. Vi bodde på hytta og nøt det faktum at hytta var helt nyrenovert. Terrassen var stor og flott, innsiden av hytta var fantastisk, været holdt seg pent! Juli var også måneden da det var tid for en ny familieforøkning! Aleksander hentet lille Mozart i Telemark, og han var såååå vakker! Flotteste lille valpen jeg noen gang har sett! Ellers ble det en del fisketurer. Aleksander og jeg fisket både krabber og fisk! Livet lekte og vi nøt hvert sekund av det! Juli var også måneden da High Voltage festivalen endelig var på plass igjen! Pappa og jeg dro natten etter 22 juli, så det var bare så vidt vi fikk komme inn på flyplassen. Alle biler og busser inn til flyplassen ble saumfart av sterkt bevæpnede politifolk. Det hele var ganske dramatisk, men det gikk bra. Vel fremme i London, med de obligatoriske norske flagga våre (siden det var en festival, må man hevde seg litt og være synlig) fikk vi rundt 1000 kondolanser og klemmer fra vilt fremmede mennesker. Mediefokuset på hva som hadde skjedd hjemme var enormt! Heldigvis var det en utrolig stor festival med store navn på scenen hele tiden, så vi klarte å legge Norge litt i bakhodet selv om kondolanser og klemmer strømmet på. Møtte Simon fra Catosenteret der også, og vi var sammen hele den siste festivaldagen! Var en utrolig kul opplevelse! 

Dream Theater på High Voltage!

August kom og gikk. Det var ikke mye som skjedde, skal jeg være ærlig. Vi nøt de siste dagene vi hadde på hytta før vi dro hjem for sesongen. Formen var litt laber, men det gikk "så där". Jeg begynte å undervise ei jente på 10 i Engelsk. Det er ei utrolig jente! 

Lille Mozart, dagen etter at Aleksander hadde hentet ham!

September ble en sånn måned der jeg reflekterte over veldig mye. Jeg mistet noen, jeg fikk mange. Og jeg ble litt sterkere. I sommer hadde Charlotte, Sporty og jeg diskutert at vi burde dra på en shoppingtur, gjerne til et sted langt vekk, der vi måtte sette av en helg, liksom. Dessverre kunne ikke Charlotte være med likevel, men Sporty og jeg dro! Turen gikk til Göteborg, og til min positive overraskelse, ble det veldig lite shopping, men veldig mye annet! Vi var på et gedigent science senter med regnskog, akvarium og masse teknologiske duppeditter! Også var vi på Liseberg! Der kjørte jeg min alle første berg og dalbane for voksne mennesker! Var møkk-redd den første turen, og banna og sverta for at Sporty klarte å dra meg opp i den. MEn den andre turen var utrolig kul! Jeg var helt i skyene etterpå, og har hatt lyst til å kjøre mer, helt siden da. 

Sporty i regnskogen!

Oktober.. Det var også en måned som bare kom og gikk. Jeg var på koret hver uke da, og hadde det utrolig kult. Høstsesongen, klarte jeg til og med å få med Aleksander på, så ting kunne vel ikke vært bedre! Vi jobba med We will rock you, og koret har blitt mye større, og mye bedre. Samholdet er fantastisk og vi jobber hardt, men har det utrolig gøy mens vi holder på!!! Tror det var i Oktober at jeg var på audition til Værstekællær også! Og jeg kom med! 

Mozart og pappa er tv-slaver! 

November var måneden der vi hadde første leseprøve på Værstekællær. Det ble den eneste på denne siden av nyttår, men det var utrolig gøy. Ellers sang vi med koret og hadde det gøy. Formen var ikke på plass denne måneden så jeg tok stort sett en dag av gangen.

Det ble en del tøysesamtaler over skype da!

Desember derimot! I desember fikk vi ånden over oss igjen! I fjor var det stua som fikk en totalrenovering. I år var det gangen. Onkel Ragnar kom og gjorde grovarbeidet, mens mamma, pappa og jeg gjorde så godt vi kunne med å få alt på riktig sted! Og tro det eller ei, men vi ble ferdige! Og det ble utrolig fint! Nøytralt, åpent og pent! Koret deltok på en samlingskonsert, og vi fikk massiv respons fra salen. Det var utrolig gøy! Vi gjorde We will rock you nummerene våre så det susa! Hodet mitt var visst et annet sted denne måneden da, for jeg holdt på å glemme alle julegavene! Men jeg glemte bare en! Og jeg huska den i tide til å få gitt den bort! Dog ikke pakket inn, men bror ble fornøyd likevel! Brodern har fått spille inn flere filmer til fansen sin, og jeg har publisert dem for ham. I går kveld, satt bror og jeg i tre-fire timer og runda et helt disneyspill til Nintendo Wii, som han fikk til jul!

 
Alekken og meg backstage under julekonserten med koret!

Joda. Året som nettopp passerer sine siste timer har vært et rart et. Stille, rolig. Brått, omrokkerende. Jeg har brukt mye tid på å tenke dette året. Lært mye mer om meg selv som person, mistet noen venner, men fått nye, fantastiske mennesker. Jeg har funnet ut at jeg faktisk kan gjøre noe med livet mitt, selv om jeg må gjøre det annerledes enn jeg først tenkte. Men det er særlig gjengen fra Catosenteret jeg kommer til å takke mest for alle forandringene i livet mitt. Jeg har livreddnigskurs, to stk, donorkort, nye verdier, nye holdninger, og fantastiske nye venner, takket være dere fra Catosenteret. Dere vet hvem dere er selv. Og med det vil jeg ønske ALLE mine venner, bekjente, eller ukjente lesere et riktig godt nyttår! Måtte det nye året bringe bare godt! Også avslutter jeg årets blogg med et bilderas!

Hadde nettopp en samtale på skype med ei veldig god venninne. Ho lurte på om jeg noen gang lurte hvorfor livet mitt ble som det ble. Etter mye filosofering hit og dit, kom vi til et punkt der vi diskuterte dette med hvordan fortiden påvirker fremtiden. Vi er to jenter som har vært igjennom hver våre traumer av forskjellige slag, og jeg innså noe om meg selv. Som jeg sa til henne, sa jeg farvel til "Friske Heidi" for snart to år siden. Det tok lang tid før jeg innså at jeg antakelig aldri mer ville løpe rundt som en gærning og finne på tullete ting som å være oppe hele natta fordi det passet meg å gå tur igjennom hele sentrum med en kompis. Tror noe av grunnen til at det tok så lang tid, var at jeg ikke var klar over hvor lenge det var siden jeg faktisk gjorde noe sånt. 

Det tok også en god stund å forstå at selv om "Friske, gamle Heidi" var borte, betød det ikke at jeg aldri ville kunne gjøre noe igjen. Jeg har kanskje en dårlig kropp som ofte ikke lar meg gjøre det jeg vil, når jeg vil, men jeg har blitt flinkere til å heller planlegge det litt bedre og vente til en dag jeg er i form til å gjøre det. Det har vært en lang tid der jeg ikke har trodd jeg ville få gjort meg ferdig med utdanningen, eller nå igjennom alt jeg vil med maling, tegning, teater osv. Men jeg har lært nå, at det ikke handler om hva kroppen min sier nei til, men hva hodet mitt sier ja til. Hvis jeg vil få det til, får jeg heller bare bruke hodet litt til og finne en annen måte å gjennomføre det jeg vil på. Jeg har ikke nettopp forstått dette, men det er første gang jeg har blitt klar over det. For å ta et eksempel har jeg endelig funnet en løsning på hvordan jeg skal få gjort noe med utdanningen min. Har lenge gått rundt og følt at jeg er mindreverdig når jeg må svare at mitt eneste formål for tiden er å kjempe mot NAV for å få igjennom en uføretrygd. Føler jeg må forsvare meg hver gang jeg må si det, fordi jeg ikke ser syk ut. Men nå kan jeg svare noe annet. Nå kan jeg gjemme meg bak nye fakta. Jeg skal ta en utdanning, og jeg gleder meg til å sette i gang. Fordi jeg har innsett at selv om det tar tid, kanskje mer tid for min del, så vil jeg få det til. Fordi jeg fant en utvei. 

Selv om livet mitt er kort. Bare 23 år gammelt (ja, for jeg snart har bursdag, og fyller 23) så har jeg ikke fått gjort noe av det jeg planla. Da jeg hadde mitt første år i barneteateret, bestemte jeg utdanningen min. Siden den gang, har jeg jobbet for å nå det målet. Men så ble alt snudd på hodet og det ble svart en stund. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg opp igjen og gi slipp på det som hadde vært. Men sannheten er at du ikke kommer videre i livet om du ikke gir slipp på fortiden. Fortiden kan du ikke gjøre noe med, og den vil alltid ha en innvirkning på fortiden, men det er opp til deg selv hvordan fremtiden skal bli. Til en viss grad i alle fall. For om du gir slipp på fortiden, og lar deg bruke den til noe positivt, vil fremtiden bli lysere. Dersom du henger deg opp i de vonde tingene, eller de lyse punktene av fortiden du kanskje ikke fikk noe svar på, vil du ikke kunne tråkke over terskelen til det nye og ukjente. Du vil ikke kunne få den fulle opplevelsen. Og jeg er glad for at jeg har innsett dette. Selvfølgelig er det ikke alltid lett. Når jeg har lange, tunge perioder, føles det meste håpløst, men jeg vet at det vil bli bedre. En dag, vil det bli lettere. Så om jeg bare holder ut de tunge dagene, så vil jeg føle meg mye bedre når jeg endelig kan leve livet mitt. 

I dag ble jeg tatt for å se ut som en voksen. For første gang i mitt liv omtrent! Kanskje, bare kanskje, blir det ikke altfor ille å fylle 23 år likevel!

Hei på deg, her er jeg!

I skrivende stund, føler jeg meg mer normal enn på lenge! Jeg har blitt forkjøla! Og ikke bare litt! Det går så snørr og tårer renner i ville strømmer! Jeg nyser så lenge og så hardt at det går på brystet løs! Hoster litt og! Leddene verker, jeg fryser og svetter om hverandre og er rødsprengt i øynene. Det er skikkelig slitsomt, men likevel ler jeg. 

Endelig! Jeg er faktisk SYK, dere! Og det er noe hvem som helst får, når som helst! Det er rart, morsomt og slitsomt på en gang! I kveld er jeg normal igjen! Som sagt tidligere, har jeg pleid å si at jeg er syk når jeg har en dårlig dag, fordi det er lettere enn å forklare at leddene er løse eller kroppen ikke vil samarbeide, men det er jo ikke å være syk. Det er bare en del av hverdagen min. Denne gangen er jeg faktisk syk, og da det slo meg at alle er forkjøla for tiden, begynte jeg bare å le! Det føles så rart å bare sitte her og le av at man er forkjøla, og jeg regner med at vennene mine synes jeg er rar nå. Det syntes i alle fall de i forumet på facebook etter at jeg postet følgende: 

"Wohoo! I've got a cold! I suddenly feel human! I sneeze, snot everywhere, freezing, sweating and Im like "LOL!! EVERYONE else feels this way! Anyone can catch a cold!" and even tho it sucks like hell, I feel really human and normal today!!!"

Svarene jeg fikk lød som følger:

• ----------------- LMAO. Never looked at it that way. Usually I'm just all "THIS TOO? KISS MY ASS!"

  for 5 minutter siden · Liker ·  1
• ------------------
  

   Heidi...That's is the most sickening positive spin on being ill I have ever heard. I hate you. LOL!

 Digger dem! Dette er folk med galgenhumor på topp, hele døgnet! Elsker det! Men nå skal jeg gå å snyte meg igjen! Vi blogges!

Det hender, når jeg har skikkelig dårlige perioder. F.eks når jeg ikke har sovet på en uke og alle kroppens funksjoner svikter meg fullstendig i tillegg til den vanlige dårlige formen som alltid er der, at jeg blir skikkelig sint på alle de friske der ute som tar alt for gitt. Som ikke tar vare på livet sitt, eller som ikke verdsetter det privilegiet det er å få leve. Friske mennesker som blir sett på som "normale" (siden "alle" som ikke "har noe" (diagnoser) er "normale") Jeg har ofte blitt sint på venner av meg som ikke har fulgt skolegangen på vanlig måte, fordi de sløser bort utdannelsen på ingenting. Jeg har ofte blitt irritert på folk som klager over en liten forkjølelse men som likevel fester hele helgen, selv om de er "sååå veldig syke", for så å ikke være fornøyd med at alkoholen slett ikke har gjort dem friske. 

Jeg har tatt meg selv i å være misunnelig på de som ikke har noenting. De som aldri har vært syke en dag i sitt liv, og de som ikke føler smerte eller fører en daglig kamp mot seg selv. Det gjør vondt innimellom, fordi jeg unner virkelig alle å leve sånn. Uten smerter eller plager. Det er faktisk over gjennomsnittet viktig for meg at alle jeg er glad i, og bryr meg om, har det bra. Jeg føler ofte at det er mer jeg kunne gjort for enkelte, og det plager meg når en jeg bryr meg om blir syk. 

Men senere i livet, etter alle disse irritasjonene for de som er funksjonsfriske her i verden som etter min mening ikke lever livet til det fulleste, har jeg innsett at jeg ikke kan tenke sånn. For alle mennesker lever etter et eller annet mål. Og det jeg syns blir for dumt når andre maser om en forkjølelse, er kanskje like ille for dem der og da, som en kjip dag hos meg. For alle oppfatter smerte forskjellig. Det som er en firer på skalaen for meg, kan være en nier for en annen, sant. Og alle oppfatter utmattelse eller et lite kutt i huden forskjellig. Ingen er like. Så jeg har blitt flinkere til å ikke tenke sånn. Selv om det i perioder dukker opp likevel. Jeg har allerede blitt flinkere, men som sagt, dukker det opp i ny og ne likevel. Særlig i disse dager, hvor jeg har hatt benet i gips i to uker, vært søvnløs i en uke, måttet avlyse nesten alle avtaler fordi jeg ikke har fungert og sett på bilder på facebook fra venner som har vært ute og gjort et eller annet spennende. Det er sånn det er i perioder, og det vil nok alltid være sånn. Jeg savner å være ute med folk. Kanskje ikke så mye savn etter å gå på byen i helgene, men det med å være ute sent med venner, og ikke være i seng før langt på natt... Det hadde vært gøy å få gjort det bare èn gang til. 

Jaja. Jeg lever et fint liv likevel! På litt andre premisser, kanskje, men jeg er faktisk ganske fornøyd! Og eventuelle venner av meg som måtte lese dette: Jeg unner dere ALT godt i hele verden! Seriøst! Dere er der for meg, og jeg vil alltid være der for dere, selv om det kanskje ikke alltid er fysisk.!

Livet går videre for tiden. Det er ikke mye som skjer, samtidig som alt skjer på en gang. 

Helsemessig sett, går det i tidenes berg og dalbane. To dager i strålende form, en uke i skikkelig dårlig form, fem dager i tidenes beste form, også noen dager av igjen. Det nærmer seg vinter, så løsningen ligger nok der. Jeg har fått svar fra de som ordner med ringsplinter til fingrene, og de anser ikke meg som en særlig alvorlig greie, hvilket betyr at de ikke slipper meg til før i april neste år, om jeg er heldig. Det er litt kjedelig, med tanke på at jeg gjerne skulle ha fått brukt hendene mine. Men til gjengjeld, har jeg en ganske så høy smerteterskel, så jeg skal vel holde ut likevel. Og om ikke smerteterskelen er høy, er viljen alltid sterkest, likevel. Vel. Nesten alltid sterkest. Leddene fortsetter å gå hit og dit når de enn føler for det, men jeg blåser i det. Får dem på plass og går videre. I skrivende stund, har jeg gips på foten. En hvit en, denne gangen, som er ganske tungt nedklusset av kjente og kjære. Og den er ganske unødvendig, egentlig. Gipsen altså. Men den historien er lang, og man skal ikke henge ut folk på nettet. 

Ellers har jeg mye på planen. Jeg tar fortsatt sangtimer og går i kor. Hver tirsdag, har jeg engelsktimer med ei frøken på ti år. Ho er ei kjempeherlig jente som det er lett å jobbe med, så jeg koser meg. Onsdagene går til svømming med ungene i Støtteforeningen for funksjonshemmede barn og unge, før vi har det gøy i klubben der! Også, selvfølgelig, koret som en avsluttning på dagen. 

Jeg har tatt opp malingen igjen. To bilder er allerede ferdige, men jeg er ikke sånn kjempefornøyd med dem, skal jeg være ærlig. De bærer tydelig preg av at jeg ikke har malt på mange år. Skrivingen er det verre med. Bloggen bærer tydelige preg av det, men jeg har en tåke over meg for tiden som jeg ikke helt finner veien ut av. Så fort jeg gjør det, er alt tilbake igjen. Kan med det samme nevne at jeg har fått i gang kameraet mitt også. Ikke helt sikker på hvilket felt jeg vil jobbe mot, men jeg heller mot portretter og makro, så vi får se hva det blir til, når jeg lærer funksjonene. 

Hjemmet vårt skal få et løft også. Resten av første etasje skal få en omgang av nytt før jul. Skal bli deilig å få noe mer stilrent enn hva vi har hatt på en stund. 

Livet smiler fortsatt til meg.